Klatretur til Frankrike

Bilde: Ida Neslein

Som siste og avsluttende tur i fordypningsdelen på bacheloren i friluftsliv dro vi til Correns helt syd i Frankrike for å klatre og ta del i naturbasert turisme. Sikker og forsvalig klatring ble det mye av, hvor noe av det vi gikk grundig igjennom var treening av snufeste. 

Snufeste lages når man har kommet til toppen av ruta og skal feste seg inn for å kunne bli firt ned igjen. På innevegger henger det som regel to karabinere i toppen som man bare kan klipse seg inn på, mens ute må man benytte seg av en annen teknikk, man må tre tauet gjennom toppfestet, ofte to bolter (sikringspunkt). Det er ulike måter å feste seg inn på avhengig av hilket snufeste som finnes på plassen, men jeg velger å legge vekt på snuing på sjakler eller ringer.

Bilde: Ida Neslein

Stein Trondstad (2005:143) har i boken innføring i klatring har punktvis satt opp forklaring på treeing på sikringspunkt:

1. Klatreren hekter seg fast i topptaufestet med en eller to kortslynger
2. Dra opp noen meter med tau og knyt en åttetallsknute
3. Åttetallsløkken kobles til sentrallokken på selen med en skrukarabiner
4. Knyte opp den opprinnelige innbindingsknuten
5. Treer tampen gjennom topptaufestet
6. Binde seg inn på nytt på vanlig måte
7. Åttetallsløkken kobles ut av sentralløkken og løsnes
8. Be om at sikreren strammer inn tauet, dobbelsjekk, koble ut kortslyngene
9. Nedfiring




Denne punktvise forklaringen gir en god forklaring på hvordan man skal tre igjennom tauet på sikringspunktene, men av egen erfaring vil jeg tilføye et punkt:
- Strupe en 60 cm slynge på sentralløkken med en skrukarabin, og bruke denne til å sikre seg med på toppen i stede for en kortslynge. Dette gir mulighet for å slippe å stå helt oppi snufestet, men at man har litt bedre arbeidsrom. I tillegg er det greit å kunne bruke noe annet utstyr hvis man ikke har nok kortslynger til å sikre seg på toppen.

Hvilken av måtene, kortslynge eller 60 cm slynge, man velger å bruke er individuelle, men det er viktig at man følger prosedyren som Trondstad (2005) har listet opp for sikker og forsvarlig laging av snufeste.
 

Bilde: Ida Neslein

Kilder:
Trondstad, S (2005) Innføring i klatring. Akilles forlag, Oslo

Solund- Juridisk ansvar for frivillige organisasjoner

Denne uken tilbrakte vi på Litle Færøy, i Solund kommune, som ligger ytters i Sognefjorden. Grunnkurs i havkajakk og bruk av gamle bruksbåter var hovedaktivitetene denne uken. I dette innlegget retter jeg fokuset mot det juridiske ansvaret forfrivillige organisasjoner, som for eksempel kan være en kajaklubb.

Som en arrangør for ulike aktiviteter må burde man være forberedt på at ulike skader og hendelser kan skje. I den følgene oppgaven vil jeg først gjøre rede for hva en frivillig organisasjon er versus en kommersiell virksomhet, før det videre vil bli kort beskrevet hva som karakteriseres som en risikofylt forbrukertjeneste med en risikoanalyse. Hva som betegnes som subjektivt- og objektivt ansvar og hva som er arrangørens plikter vil være det neste jeg kommer inn på før det hele avsluttes med en avslutning.

 Hva er en frivillig organisasjon kontra en kommersiell virksomhet?

En frivillig organisasjon bygger på et frivillig grunnlag hvor de som arrangerer aktiviteten arbeider på en frivillig og ulønnet bakgrunn. De som arbeider får altså ingen fortjeneste på tjenesten de yter. Eksempler på frivillige organisasjoner er speideren og klareklubber. Mens en kommersiell virksomhet er derimot en aktivitetsyter hvor aktivitetslederne og virksomheten får betalt for den aktiviteten de tilbyr. Eksempel på en kommersiell virksomhet kan være Sjoa rafting.

Hvis man skal ha med seg en gruppe på tur hvor det er mulighet for en eller flere risikofylte aktiviteter er man underlagt Lov om produktkontroll. Denne loven gjelder for alle virksomheter som tilbyr ulike forbrukertjenester i Norge. Produktkontrollen går ut på å vise aktsomhet og gjøre tiltak for å ivareta brukerens helse og sikkerhet. Frivillige virksomheter må også, etter en juridisk utredning gjort på oppdrag av Norges klatreforbund, forholde seg til denne produktkontrollen. Dette gjelder også løsere organiserte tilbud som klatre- og bresamlinger, øvelser og fellesturer (Jensen, 2009).  De frivillige organisasjonene har altså på samme måte som en kommersiell virksomhet plikt til vurdere og å analysere risikoaspektet ved aktivitetene de tilbyr.

Hva karakteriseres som risikofylte forbrukertjenester?

En risikofylt forbrukertjeneste karakteriseres som en aktivitet hvor ett eller flere elementer i tilbudet som tilbys innebærer høy grad av risiko. Ved for eksempel rafting vil risikoen, utenom de personlige faktorene, være været, temperaturen, vannføring, bunnforhold, fallhøyde, personlig verneutstyr og annet sikringsutstyr (DSB, 2007). 

Tilbyderen av forbrukertjenesten må tilpasse opplegget etter hvem som skal delta. I en forbrukertjeneste hvor det er høy risikofaktor vil det være nødvendig at arrangøren har en aktivitetsstil hvor lederne/instruktørene har høy kompetanse slik at ulykker kan unngås. Dette vil være enda viktigere hvis deltagerne har varierende eller liten erfaring med aktiviteten. Arrangeres det derimot en samling for erfarne klatrere vil kompetansen være så stor hos deltagerne at kravet til risikovurdering av situasjonen til arrangørene kan være på omtrent samme nivå som for deltagerne.

Risikoanalyse 

Bilde: Tor Arne Haurgen

Som tilbyder av ulike forbrukertjenester må man kjenne til de ulike risikofaktorene ved alle delene av tjenesten. For å kunne gjøre seg kjent med alle de ulike risikofaktorene ved tjenesten vil en analyse av hele aktiviteten og alle hendelsene som kan oppstå i de ulike delene være viktig å gjennomføre. En måte å gjennomføre en risikoanalyse på kan være å for eksempel dele en klatretur opp i 5 deler; anmarsj, klatring, toppen, nedstigning og retur. Ved å notere ned alle de tenkelige hendelsene og gjøre tiltak ved de ulike delene kan man både være klar over hva som kan skje samtidig som at man kan handle underveis på en slik måte at det er liten sannsynlighet for at hendelsene vil oppstå. 

Subjektivt og objektivt erstatningsansvar

I følge Jensen (2001) kan ansvarsforholdene ved arrangerte turer med mulig risikofylt aktivitet seles inn i to hovedgrupper; subjektivt og objektivt ansvar.

Subjektivt ansvar      

I det subjektive ansvaret må skadevolderen kunne bebreides for sin handlemåte. Med andre ord; han eller hun må ha opptrådt uaktsomt, uforsvarlig og ha handlet på en måte som gjør at vedkommende kan stilles til ansvar for hendelsen (Jensen, 2001). Hvis for eksempel man er på et klatrefelt og man ikke er oppmerksom, sikrer turkameraten, gir uforsvarlig instruksjon under klatrekurs, ikke følger et riktig sikkerhetsopplegg og så videre, vil man kunne bli stilt til ansvar på en subjektiv grunnlag. Aktivitetslederen har altså direkte eller indirekte handlet på en slik måte at skaden kan ha oppstått og kan dermed klandres for å være skadevolder. 

Objektivt ansvar

Ulikt fra det subjektive ansvaret er det objektive erstatningsansvaret ulovfestet og basert på en rettspraksis. Ut i fra dette kan det ikke stilles presise og enkle vilkår som fastsetter ansvarets rekkevidde. Men for å danne seg en grei forståelse av hva som inngår i det objektive ansvaret kan man tenke seg uforutsette hendelser med for eksempel utstyret. Hvis man på forhånd har vært meget oppmerksom og fulgt alle sikkerhetsrutiner som burde følges og det fortsatt skjer en teknisk svikt som for kan være en fabrikasjonsfeil på utstyret vil det mest sannsynlig gå under kategorien objektivt ansvarsgrunnlag. Hadde man derimot vært klar over at skaden kunne ha skjedd på et erfaringsgrunnlag stilles erstatningsgrunnlaget annerledes.

Forskjellen mellom subjektivt og objektivt ansvar i for eksempel en klatresammenheng vil være:

-       Det subjektive ansvaret vil falle på en person dersom man ikke har sjekket tauverket og vedlikehold bolter og annet utstyr etter sikkerhetsmessige rutiner.

-       Det objektive ansvaret vil være hendelser som ikke er menneskestyrt, som bland annet fabrikkfeil på klatresele, slynger og tau.

Etter norsk rett gjelder et objektivt produktansvar som reguleres i produktansvarsloven. I § 2- 1 første ledd i denne loven gjelder produsentens plikter følgende:

”å erstatte skade som hans produkter volder og som skyldes at det ikke byr den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente (heretter kalt sikkerhetsmangel). Ved vurderingen av den sikkerhet som kunne ventes, tas hensyn til alle forhold som har sammenheng med produktet, dets presentasjon, markedsføring og påregnelig bruk.”

                                                                                            (Jensen, 2001:10)

Ut i fra denne loven kan man altså forstå at produsenten av utstyret kan stilles erstatningsansvarlig dersom utstyret ikke utfyller de sikkerhetskriterier som allmennheten kunne forvente ut i fra et produkts presentasjon, markedsføring og påtenkt bruk.

Arrangørens plikter

Uavhengig om tjenesten som tilbys blir arrangert gjennom en frivillig organisasjon eller en kommersiell virksomhet viser Jensen (2009)til fire plikter arrangøren må oppfylle:

Bilde: www.umb.no/jus

Opplysningsplikt: Deltagerne skal få en tilstrekkelig informasjon slik at de selv kan vurdere sikkerheten ved arrangementet og eventuelt sikre seg mot fare, med mindre dette får klart frem uten slik informasjon. De som skal delta på aktiviteten må med andre ord få en så god innføring i hva tilbudet går ut på, hvilke risikoer som kan forekomme, hva som er arrangørens og deltagerens ansvar, samt hva som kreves av de ulike aktørene og deltagerne. For å få en klarhet på de innlysende farene, kan det være greit å ha snakket kjapt om dette på forhånd, slik at man unngår å oppleve unødige farlige situasjoner. Et eksempel kan være at man informerer om at det ikke er lurt å gå for nærme en bresprekk uten sikring i tilfelle man faller ned. For mange kan dette være temmelig innlysende, men det kan allikevel være grei å informere om det.

Aktsomhetsplikt 

Denne plikten omfatter at man skal gjøre de nødvendige tiltak for å unngå skade. For eksempel ved å rigge til et gelendertau hvis man skal passere et smalt parti med bratte sider på et klatrefelt.

 Kunnskapsplikt 

Aktivitetstilbyderen og arrangøren skal ha tilstrekkelig kunnskap forbundet med ulike risikoaspektet tilknyttet den aktiviteten de tilbyr. I tillegg må kompetansen og erfaringen ha et slikt grunnlag at tjenesten kan ytes på en forsvarlig måte. Alle lederne og instruktørene må ha tilfredsstillende, og helst dokumentert, kompetanse om aktiviteten. Det er opp til arrangøren å avgjøre hva som regnes som tilstrekkelig kunnskap, kompetanse og erfaring for å kunne lede den risikofylte aktiviteten.

Plikt til risikoanalyse og forebyggende tiltak

Arrangøren må gjennomføre en risikoanalyse og systematisk vurdering rundt ulike helseskader som kan oppstå eller forekomme under aktiviteten. Risikoanalysen burde inneholde alle mulige tenkelige hendelser som kan oppstå, og vite hvordan man handler i de ulike situasjonene. Det kan være lurt å gå gjennom denne listen med deltagerne på forhånd slik at de er klar over ulike hendelser som kan oppstå. På denne måten vil de kanskje være mer oppmerksom underveis og vite hvordan de skal handle hvis en situasjon oppstår.

Både frivillige organisasjoner og kommersielle tilbydere av risikofylte aktiviteter kan stilles til ansvar for uhell, ulykker og andre uønskede hendelser som kan oppstå under aktiviteten på både subjektivt og objektivt grunnlag. Det er sannsynlig at kravet om erstatningsplikt er noe høyere for en frivillig organisasjon enn for en kommersiell tilbyder, men begge parter må forholde seg til blant annet Lov om produktkontroll.

Ledere for, og arrangører av, risikofylte aktiviteter må ha tilstrekkelig kompetanse innen det aktuelle aktivitetsområdet de skal ha med seg deltagere på. Det bør også foreligge gode kontrollsystemer og rutiner, risikoanalyser, for de ulike aktivitetene som blir utøvd. På denne måten blir både arrangøren og lederen, men også deltageren klar over de ulike risikomomentene som finnes rundt den aktuelle aktiviteten. Ved å gjøre en slik analyse på forhånd kan man unngå unødige hendelser og skader.

  Kilder:

-       Direktoratet for samfunnssikkerhet og berdedskap (2007). Temaveiledning og risikoanalyse. For risikofylte forbrukertjenester. Tilgjengelig:

http://www.dsb.no/Global/Publikasjoner/2007/Tema/temaveiledningrisikoanalyse.pdf

-       Jensen, P. (2001). Klatring og erstatningsansvar. Norges klatreforbund. Tilgjengelig:

http://klatring.no/LinkClick.aspx?fileticket=QkAQzHeRAHM=&tabid=5704

-       Jensen, P. (2009). Notat til Norges Klatreforbud fra Steenstrup Stordrange DA

http://klatring.no/Sikkerhet/Lovrettogfagstoff/Arrang%C3%B8ransvaret/tabid/5958/Default.aspx 

Bilde av Tor Arne Haugen: http://kortreist.fjordingen.no/forside/article20132.ece 

Bilde: www.umb.no

Veiledertur- inn i naturen med fine folk

Hvilepause mod toppen

3 dage på tur, 6 unge mennesker hvoraf 2 skulle fungere som vejledere. Vi havde fået den store ære at fungere som vejledere for 4 yngre studerende. Målet med turen havde vi bestemt på forhånd og lød således:

• Orientering: kart og kompass
• Matlaging ute: sjusteinsovn, kokegrop
• Leirliv: oppsett, valg av plass, improvisert leirplass
• Sporløs ferdsel
• Undervisningsopplegg fra B2 (planter og dyr i området)
• Førstehjelp på tur

Vi har valgt at tage ud et par cases fra turen for at fremhæve vigtigheden af vejlederevne og problematikker der kan opstå på en sådan tur.

Første dags ORIENTRING mod første lejr

Vi gik opover og lod eleverne orienterer. Det viste sig dog at det at følge en sti ikke altid er lige let. Først orienterede de forkert og valgte en forkert sti. Senere var der (højst sandsynligt pga. regn og dårligt vejr), småt med initiativ og derfor mange stop hvor vi måtte orienterer på kortet. Denne mindre behagelige, men lærerige oplevelse skete af forskellige årsager:

Eleverne var for uopmærksomme og valte forkert sti.

Eleverne var ikke aktive nok i orienteringen da vi kom udenfor stien.

Der var kun en af eleverne der havde kortet fremme ved orienteringsstoppene.

Grunden til dette var flere:

Stier kan ofte være forvirrende ift. til orientering, da man glemmer at være opmærksom, og orientere på kortet.

For os som vejledere var der flere forbedringspotentialer. 

Vi havde fra starten sagt at det var eleverne der skulle orienterer og at de alle skulle have deres kort fremme. Denne medelelse blev gentaget under turen op, men virkede ikke. Ifølge Priest and Gass' (2005) teori om gruppedynamik og lederskab til udvikling af denne,er det vigtigt at man i den første fase af gruppesammensmeltningen "formning" optræder autokratisk for herved at hjælpe elevernes usikkerhed. 

Vi optrådte i stede mere demokratiske som ledere da vi tænkte at de som friluftslivstudenter ville tage initiativ, så længe vi lagde ansvaret over på deres skuldre. Deres opførsel passede med teorien - de tog nødigt initiativ.

Igennem hele processen frem til første dag skulle vi have været bedre til at sørge for hvad vores forventninger til eleverne var. Vi fik tilbagemelding på at de havde troet at det var en kosetur - altså modsat det at tage initiativ under orientering første dag.

En måde vi kunne have arbejdet endnu mere konkret på var at give orienteringsansvaret til to af gangen, hvor de andre skulle følge med, men det var de to "forreste" der havde ansvaret. Dette giver plads til diskussion mellem disse, sammenhold og tvinger til initiativ. Desuden vil det ikke betyde at man selv skal stille sig frem og tage ansvar, da det bliver givet til en af den autokratiske vejleder.

Kokegrop

Et mere vellykket projekt for gruppedynamikken stod i regi af Idamusen og hendes fantastiske kokegrop, et eventyr uden lige starter her:

Det første man gjør er å grave et hull i bakken, dybden og bredden kommer litt ann på hvor mye og hva du skal ha oppi, men det er viktig å huske at man skal ha plass til steiner på over- og undersidene, samt på toppen. Etter at hullet er gravd, fylte vi bunnden og veggende med flate steiner fær vi fyrte opp et bål oppi der. Dette bålet lot vi brenne godt i noen timer før vi tok ut kubbene og kullet. I mens dete brant hadde vi smørt inn et lammelår med krydder og hvitløk og pakket det inn i aluminiumsfolie. Dette la vi så nedi gropa, dekket til med steiner fær vi la torven på toppen. En tett og varm grop, gjorde at etter ca 2 og en halv time var lammelåret ferdig til servering (Mytting og Bischoff 2008: 97). Ved siden av hadde vi bakte poteter og kutta grænnsaker som var tilbredt på det andre bålet. Et herlig måltid ble det, alle var med og alle ble glade.

Litteraturliste

Gass, M. A. Og Priest, S. (2005). Effective leadership in adventure programming. USA: Human Kinetics

Mytting, I. og Bischoff A. (2008): Friluftsliv. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

Kameratsjekk

Klatreuke

 

I begynnelsen av høstsemesteret siste året på friluftslivsstudiet hadde vi en uke med  klatring på Kvam og Veitostrond hvor uteklatring og buldring stod i fokus. Kameratsjekk og sikkerhet var vesentlige elementer under denne uka, og jeg kal i dette innlegget komme inn på kametarsjekk ved leing og klatring på topptaufeste, samt kameratsjekk ved rappellering.

Kameratsjekk ved leding og klatring på topptau

Bilde: www.klatring.no

Kameratsjekken i klatring er et vesentlig virkemiddel for å fange opp eventuelle sikkerhetsfeil før det er for seint (Trondstad, 2005).  Med sikkerhetsfeil menes det ikke bare direkte feil med innbinding og klatreutstyret, men også andre rutinebrudd, konsentrasjonssvikt og forstyrrende momenter. Under en kameratsjekk er det altså viktig at klatrerene skjerper sansene og fokuserer på hverandre og sikkerheten, i tillegg til å tilse at selen er riktig satt på og innbindingsknuten er laget riktig og festet riktig i selen. Videre tilse at tauet er tredd riktig i taubremsen og at den er festet riktig i selen og at skrukarabineren er skrudd igjen. Ved uteklatring med standplass må man sjekke om standplassforankringene er gode og riktig innkoblet. I tillegg er det greit å sjekke om klatreren har med seg nok ekspresslynger og annet utstyr for å lage topptaufeste (Trondstad, 2005).  Kameratsjekken er som sagt et vesentlig virkemiddel for å fange opp eventuelle sikkerhetsfeil så det er viktig å gjøre den til en vane og få en fast og god rutine på dette. Bruk god tid, og sjekk nøye at ting er som det skal. Ved å bruke noen sekunder på dette og eventuelt rette opp i feil, kan spare deg og kameraten din for mye smerte og problemer hvis det skulle gå galt. Så det er viktig å gå gjennom denne sjekken før hver eneste tur opp i veggen.

Kameratsjekk ved rappellering

Ved rappellering er det som nevnt ved kameratsjekk ved leding og klatring på topptau også viktig å ha fokus på hverandre og sjekke hverandres innbinding og utstyr. I tillegg skriver Stein Trondstad(2005:158) i boka innføring i klatring at man skal sjekke at rappellfestet sitter meget bra, at skjøtekuten er laget riktig og plassert riktig ved bruk av to tau). Videre må man passe på at tauet er tredd riktig gjennom rappellbremsen og at den er festet skikkelig i sentralløkka, at skrukarabineren dingler fritt og uhindret av rappellbremsen, rappellsikringen er laget riktig og festet riktig i lårløkka, selen sitter skikkelig på uten noen løsthengende deler og passe på at det er en endeknute på rapelltauet. Når man har sjekket dette og er fornøyd med forarbeidet er det bare å lene seg tilbake og sette utfor kanten.

Kilde:

Trondstad, S (2005) Innføring i klatring. Akilles forlag, Oslo. 

Bilde hentet fra: http://www.klatring.no/Hjem/Nyhetsarkivallekategorier/tabid/4605/articleType/ArticleView/articleId/7354/Husk-kameratsjekk.aspx (sett 13 nov 2013)

Tørking av mat

Bilde: Jenter på langtur (nettside)

Ved lengre turer hvor maten skal bæres i en sekk må man tenke litt på sekkens vekt. I slike tilfeller kan man spare mye vekt ved å tørke mat på forhånd. Man kan tørke blandt annet kjøtt, grønnskaer, sopp, utrer, bær og frukt. Ved å tørke maten forsvinner mye eller alt av matens fuktighet, og man sitter igjen med en lettere mat som tar vesentlig mindre plass. Andre positive ting ved tørking av mat er at det er mye billigere enn annen ferdig-tørket mat, blande sammen det man selv liker og den tørkede maten holder mye lengre enn fersk mat. Ulemper ved å tørke mat er at det er en veldig energikrevende prosess og det kan være vanskelig å beregne mengder når maten er blitt tørket. Et alternativ til den energikrevende prosessen som tørking i ovn er; kutt opp maten i tynne skiver og tre de på en snor. Heng dem opp  i et varmt og luftig sted. Denne prosessen tar en del lengre tid enn ved tørking i stekovn, men er mye mer energibesparende.

Tips til tørking av mat: 
- Grønnsaker: gi dem et oppkok i lettsaltet vann før de tørkes. Dette fører til at grønnsakene koker på kortere tid på turen
- Frukt: kuttes opp i tynne skiver før de spres utover en stekeplate og tørkes.
- Kjøtt: stekes i stekepannen før det spres utover en stekeplate og tørkes.
- Maten tørkes i en ovn med en temperatur på 50-60 grader, med døren på glippe.
- Steketiden varierer fra hva man tørker, så her gjelder det bare å følge med.



Kilder:
- Horgen, A (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand.
- Mytting, I og Bischoff, A (2008) Friluftsliv. Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo
- Jenter på langtur. Tørking av mat. http://jenterpaalangtur.com/torke-mat-selv/. (Lastet ned 30 mai 2013)

Hurrungane- Snøbakketeknikk

Semesterets nest siste tur gikk til Hurrungane for å gå toppturer. Været var ikke helt med oss i starten av turen, så ene dagen ble delt inn i at man skulle igjennom tre emner; GPS, redning på snødekt bre og snøbakketeknikk. Dette innlegget skal ha fokus på snøbakketeknikk- hvordan bevege seg i bratte snøheng og hva man gjør hvis man blir utsatt for en utglidning.

Gange i bratt snøheng

Den beste måten å bevege seg på i bratte hellinger er på skrå oppover. Isøksen holes og brukes som støtte i den hånden som er nærmest bakken.

Bilde: Halse- Breboka

Stakattogange
Denne type gange brukes når snøhengene er for bratte for å benytte vanlig gange. Denne typen gange kan brukes både oppover, nedover og til siden. Skal man bruke den til å gå til siden, må man passe på at man ikke krysser beina, dette kan føre til at man snubler og faller. Når man benytter denne gangen står man med kroppen vendt inn mot henget, med føttene ved siden av hverandre og skaftet på isøksen kjørt ned i snøen. Ved forflyttelse flyttes først isøksen, så et og et ben. Pass på å spark beina ordentlig godt inn slik at de sitter godt i snøen. Det er viktig at man står godt før man flytter isøksen på nytt.

Gange nedover
Er ikke helningen så bratt at man ikke trenger å bruke stakattogange kan man bevege seg nedover ved å sparke hælene inn i snøen, med en slik vinkel at man unngår utglidning. Isøksen brukes som støtte. Et viktig moment her er at man kun flytter en ting av gangen.

Oppbremsing ved utglidning

Skulle man være så uheldig å oppleve en utgildning i et snøheng, er det første man må gjøre å kaste seg over på magen og bruke en av følgene bremseteknikker:

Uten stegjern
Dra isøksen inn under brystet med et bremsegrep: hodet på øksa skal holdes med ene hånden oppe ved ene skulderen. Andre hånden plasseres på enden av skaftet pekende ned mot hoften. Press overkroppen mot isøksen og rumpen opp. Beina presses (med litt avstand fra hverandre) ned mot snøen.

Bilde: Halse- Breboka

Med stegjern
Her gjelder det samme som med uten stegjern, men for å unngå å tippe rundt løftes føttene opp fra snøen og knærne presses ned i stede

Bilde: Halse- Breboka

Uten isøks eller stegjern
Reis deg opp på alle fire, med litt avstand mellom beina. Albuene og hendene danner en tre-kant kopp som hjelper til å bremse.

Bilde: Halse- Breboka

Disse teknikkene må øves på under trygge og kontrollerte forhold for å oppnå best resultat og kontroll ved en eventuell senere utglidning.





Kilder:
- Hasle, S. (2011) Breboka. Håndbok i brevandring. DNT Fjellsport, Oslo

Hardangervidda med innslag av snøblindhet

På denne turen skulle vi få kjenne på nytten av Førstehjelp på tur boka, dekning på telefornen, Røde Kors og fordelen med å ikke være på tur så veldig langt i fra sivilisasjonen. 

Bilde: Ida Neslein

Det som skjedde på denne turen var nemmelig at en av deltakerne presterte å bli temmeldig snøblind på begge øynene. De to første dagene gikk greit, men så begynte øynene hennes å svi og renne, og det ble ikke bedre. Etter å ha lest litt i Førstehjelp på tur boka kunne vi konkludere med at snøblindhet var tilfellet. Vi prøvde å dekke til øynene og gi smertestillende, men nytten var liten øynene ble bare værre og værre. Siden de ikke ble bedre, og dette hemmet deltakerens mulighet til å bevege seg ute bestemte vi oss for å komme oss til et område med dekning og ringe å rådføre oss med medisinsk hjelp. Dette endte med at vi ble hentet av Røde Kors med snøscooter og kjørt til Geilo hvor den snøblinde fikk kommet seg til en lege. 

Turen vår ble litt kortere enn planlagt, men en fin tur med ny og nytig lærdom var det hvertfall. 

Bilde: Ida Neslein

Litt om snøblindhet (Hentet fra Fauske og Brulands bok om Førstehjelp på tur)

Fakta

- Kommer av at øynene utsettes for for mye UV- stråling (særlig hvis man ikke bruker solbriller)

- Hornhinnen og resten av øyets slimhinner vil hovne opp, noe som kan minne om en   forbrenningstilstand. 

- Gir en stikkende/ kløende følelse som fører til mye rennende øyne. Kan også føre til intense smerter og lysskyhet.

Bilde: Ida Neslein

- Snøblindhet er ikke farlig, bare plagsomt. 

Forebygging

- Bruk gode solbriller med høyt UV- filter

Behandling

- Delvis med smertestillende.

- Opphold seg i mørke omgivelser/ benytt mørke solbriller

- Kalde omslag kan hjelpe

- Øyesalve og/eller antibiotika øyedråper

- Ikke gni deg i øynene. Legg heller noe gassbind over for å hindre at man klør seg, og for å hindre bakterier og rusk i å komme i øynene. 

- Kontakt eventuelt lege

- Går over etter to til tre dager.

Kilder:

- Fauske, L og Bruland, Ø. S (2012) Førstehjelp på tur- Fjell-, høyde- og reisemedisin. Fri Flyt AS, Oslo