Friluftsliv i skogen 5-9 nov- Mat på bål

Da var det duket for høstens siste tur med klassen. Hovedmålene for denne turen var å lage god mat og kose oss, og kan mildt sagt si at vi gjorde det. Med lammelår laget i kokegrop, boller og calzone i sju-steinsovn og forikål laget over bålet.

(Bilde: Ida Neslein)

Kokegrop
Når man skal lage en kokegrop begynner man med å grave et nokså stort hull i bakken, for så å dekke kantene med steiner. Så tenner man et bål nedi hullet og lar det brenne godt i en times tid. I mellomtiden tilbeder man maten man skal ha nedi kokegropen. Når bålet har fått brent godt en stundt spar man ut glørene og legger maten, som er pakket inn i folie, nedi gropen og dekker til med steiner og torv. Hvor lenge maten skal ligge nedi er avhengig av hvor mye mat som er nedi.
Vi tilbredte lammelår i kokegop på denne turen. Låret var på ca 2,5 kg og lå nede i omtrent tre timer.

(Bilde: Mytting og Bischoff- Friluftsliv)

(Bilde: Ida Neslein)

Sjusteinsovn
Sjusteinsovn er en utrolig praktisk måte for å steke brød, pizza, pai og liknende når man er på tur. En sjusteinsovn lages av sju steiner, som navnet tilsier, hvor man har et rom hvor man fyrer bål, og et rom hvor man steker. Man begynner med å fyre et bål i bålrommet og lar det brenne til bakeplanten er blitt gjennomvarm, deretter har man et lite bål mens man steker det som skal stekes. Er bålet for stort under steking vil man risikere å svi baksten.

Trefot
Når man skal lage noe over bålet som skal tilbredes/koke over lengre tid vil det være greit å kunne fyre under kjelen mens maten lages. I dette tilfellet vil det være nyttig å lage en trefot. En trefot lages av tre kjepper på omlag halvannen meter. Disse knytes sammen på toppen. Fra festepunktet fester man en tråd eller kjetting, hvor man fester kjelen i andre enden. Hele konstruksjoenen flyttes over bålet, og det går ann å fyre bål samtidig som at man tilbreder maten.

(Bilde: Birkenes Speidergruppe)

Kilder
- Mytting, I og Bischoff, A (2008) Friluftsliv. Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo.
- Birkenes Speidergruppe. Trefot. http://www.birkenes-speider.org/baal.html Lastet ned 7 des 2012

Organisering av leir

Når man er flere som er på overnattingstur sammen, kan det være greit å ha noen rutiner for hvordan man organiserer leirplassen. Den vanligste organiseringsmåten er å ha en soveplass, matplass, bålplass og doplass.

Soveplassen
Når man skal velge soveplass, så kommer det litt ann på om man skal sove i telt, lavvo eller under presenning. Men felles for dem alle er at man burde finne en plass hvor det er forholdsvist flatt og uten så mye steiner og røtter, dette er ikke så veldig godt å ligge på.

(Bilde: Ida Neslein)

Bålplassen.
Når man skal velge bålplass burde man først og fremst så godt som mulig bruke bålplasser som allerede er etablert. En etablert bålplass vil være en bålplass hvor man ser at det er lagt en del steiner i en ring og man ser at det har vært brent bål der tidligere. Finnes det derimot ingen etablert bålplass, begynner man med å grave bort litt av torven og legger den ved siden av, for så å samle steiner å legger de rundt kanten. Dette er med på å gjøre slik at bået ikke sprer seg.
Bålplassen burde ligge i en slik avstand fra leirplassen at den ikke kan gjøre skade på telt, presenning eller sovepose og ha plass til at alle som er på turen kan sitte rundt samtidig.
Når man forlater bålplassen skal den så godt som mulig dekkes til med torven, ved en ikke etablert bålplass.

Matplassen.
Matplassen er grei å ha i nærheten av bålplassen, fordi man ofte bruker bålet til å lage mat.

Doplassen
Er man en gruppe som er på tur sammen og skal ha samme leirplass i noen dager er det greit å etablere en fast doplass. Denne burde ligge litt unna leirområdet og langt unna drikkevannet. Det kan være greit å ha med seg en spade for å grave en liten grop i bakken, i nærheten av en stein som man kan lene seg mot eller mellom to trær hvor man kan binde opp en sittebjelke over. Etter at man har gjort fra seg, er det fint om man setter fyr på dopapiret, slik at ikke det blir liggende rundt. (Om sommeren må man passe på at det ikke begynner å brenne rundt)

Sporløs ferdsel
Når man skal bryte leiren og forlate plassen er det viktig at man praktiserer sporløs ferdsel. Det vil si at man plukker med seg alt søppel, legger tilbake overskuddet av ved og ordner leirplassen slik at den ser ut slik som da man kom dit.

(Bilde: Ida Neslein)

 
Kilder
Mytting, I og Bischoff, A (2008) Friluftsliv. Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo.

Brekurs 17-21 september- Stegjernsteknikk

(Bilde: Johannes Edvald Ravn)

Så var tiden inne for en ny tur, denne gangen dro vi inn i Jostedalen for å dra på brekurs. Spente for hva som ville møte oss møtte vi opp ved Nigardsbreen klare for å gå på bre, men å gå på bre er ikke bare å gå på bre, det er mye fokus på hvordan man går på den, med stegjernene.

Da vi endelig kom frem til breen brukte vi først mye tid på hvordan man skulle ha på seg utstyret og knyte seg inn i et taulag, deretter fikk i innføring i ulike stegjernsteknikker. Det er i
hovedsak to forskjellige teknikker man bruker når man går på isdekket bre. Fransk teknikk brukes når terrenget ikke er så bratt, denne teknikken er også den letteste å bruke. Fronttaggteknikk brukes når terrenget er brattere. Dette er også en mer krevende teknikk som krever god balanse og rytme.

             

(Bilde: Breboka- Håndbok i breundervisning)

Fransk teknikk

Hovedtanken bak den franske teknikken er å ha så mange tagger, på stegjernene, som mulig nedi isen. Dette gjøres ved at man ikke kanter stegjernene, slik som man vanligvis ville ha gjort ved å gå i bratt terreng.
Denne tenkikken er ganske lett når man går i slakt terreng, men etterhvert som at det blir brattere vil utslaget i ankelleddet sette begrensninger for hvor mye av stegjernet man klarer å ha nedi til enhver tid.
Når det blir brattere må man delvis begynne å gå sidelengs og sette en fot i den retningen man vil, mens den andre setter skrått nedover i den veien isen heller. I det bratte terrenget kan det også være lettere å gå baklengs.

(Bilde: Breboka- Håndbok i breundervisning)

Fronttaggteknikk

Hvis isen blir så bratt eller hard at det er vanskleig å bruke den franske teknikken kan man bruke en teknikk som kalles for fronttaggteknikk. I denne teknikken bruker man fronttaggene på stegjernene. Dette er en mye mer krevende teknikk og er ganske slitsom for leggende. Denne teknikken er effektiv når man skal ta raske flytt i krevende terreng. Når man benytter seg av denne teknikken er det viktig at man sparker foten rett inn i isen, gjerne flere ganger for åfjerne løs is, og har en lett bøy i knærne. Ved å gjøre dette på riktig måte avlaster man både armene og leggmuskelaturen.

Erfaring fra de ulike tenkikkene

Etterhvert når vi fikk prøve oss litt på egenhånd oppdaget vi fort at den letteste måten å ikke skli ned en liten bakke på, var nettopp å ha flest mulig tagger nedi samtidig. Prøvde vi derimot å fronntagge var det lettest å bruke isøksen til å hugge tak i isen for å bruke den fom en ekstra tagg.
En annen erfaring vi gjorde oss var at stegjernene hadde en tedens til å hekte seg borti buksen og skoene. Da fikk vi et godt tips om at vi skulle gå litt som en «cowboy», altså en litt bredere gange hvor beina peker litt utover.


Kilde
Hasle, S. (2011) Breboka. Håndbok i brevandring. DNT Fjellsport, Oslo

Veivalg

Ferdigheter innenfor kart og kompass er grunnleggende frilustslivet, spesielt hvis man ferdes i ukjent terreng. 3 - 9 september dro vi av gårde på en ukes høyfjellstur. Vi tilbrakte en uke i fjellene mellom Leikanger og Sogndal, disse fjellene var ukjente for nesten alle i gruppen, noe som førte til at vi brukte mye kart og kompass.
Som man alltid burde gjøre før man skal på tur, hadde vi tatt en kikk på kartet i forkant av turen, planlagt leiplasser og tenkt over gode veivalg, men hvordan velger man hvilken vei man skal gå?

                                          (Bilde: Ida Neslein)

En ting er å se på kartet i forkant av turen hjemme, men når man kommer opp på fjellet og ser formasjonene tydelige, ser hvordan været og naturen er forskjellig fra hvordan man hadde sett for seg at det ville være, fører jo fort til at man må ta nye veivalg.

I området der vi gikk var det mye merka sti, og det letteste er jo å følge det, hvertfall når man går med en nokså stor tursekk slik som vi gjorde. Stiene var lette å gå på og snirklet seg seg fremover i en behaglig stigning.

På fredagen skulle vi ta oss fra Fjælandssetevatnet til Lerheimstølen. Planen var egentlig å gå på kompasskurs over Dyrhovden til Lerheimstølen, men da vi stod der og skulle ta avgjørelsen kom vi frem til at vi heller ville følge stien nedover mot Gautastølen for så å gå delvis på kompasskurs derifra. Grunnen til av vi gjorde dette var hovedsakelig fordi vi ville holde den høyden vi hadde, slippe å bruke masse tid og enegri på å gå eksta høydemeter og over mange myrer.

                                (Kartutsnitt hentet fra www.norgeskart.no)


Det er individuellt hvordan man velger å legge opp turen, men å planlegge turen på forhånd er viktig, men det er også viktig å forholde seg til forholdene, hvordan gruppen er og generellt hvordan terrenget er der man ferdes. Vi valgte en lettere vei den ene dagen, med hovedgrunn i at vi ville holde jevn høyde og gå lett, i stede for å gå umerket og vekslende høyde.


Kilder
- Mytting, I og Bischoff, A (2008) Friluftsliv. Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo.
- www.norgeskart.no