torsdag 30. mai 2013

Tørking av mat

Bilde: Jenter på langtur (nettside)
Ved lengre turer hvor maten skal bæres i en sekk må man tenke litt på sekkens vekt. I slike tilfeller kan man spare mye vekt ved å tørke mat på forhånd. Man kan tørke blandt annet kjøtt, grønnskaer, sopp, utrer, bær og frukt. Ved å tørke maten forsvinner mye eller alt av matens fuktighet, og man sitter igjen med en lettere mat som tar vesentlig mindre plass. Andre positive ting ved tørking av mat er at det er mye billigere enn annen ferdig-tørket mat, blande sammen det man selv liker og den tørkede maten holder mye lengre enn fersk mat. Ulemper ved å tørke mat er at det er en veldig energikrevende prosess og det kan være vanskelig å beregne mengder når maten er blitt tørket. Et alternativ til den energikrevende prosessen som tørking i ovn er; kutt opp maten i tynne skiver og tre de på en snor. Heng dem opp  i et varmt og luftig sted. Denne prosessen tar en del lengre tid enn ved tørking i stekovn, men er mye mer energibesparende.

Tips til tørking av mat: 
- Grønnsaker: gi dem et oppkok i lettsaltet vann før de tørkes. Dette fører til at grønnsakene koker på kortere tid på turen
- Frukt: kuttes opp i tynne skiver før de spres utover en stekeplate og tørkes.
- Kjøtt: stekes i stekepannen før det spres utover en stekeplate og tørkes.
- Maten tørkes i en ovn med en temperatur på 50-60 grader, med døren på glippe.
- Steketiden varierer fra hva man tørker, så her gjelder det bare å følge med.



Kilder:
- Horgen, A (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand.
- Mytting, I og Bischoff, A (2008) Friluftsliv. Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo
- Jenter på langtur. Tørking av mat. http://jenterpaalangtur.com/torke-mat-selv/. (Lastet ned 30 mai 2013)

onsdag 29. mai 2013

Hurrungane- Snøbakketeknikk

Semesterets nest siste tur gikk til Hurrungane for å gå toppturer. Været var ikke helt med oss i starten av turen, så ene dagen ble delt inn i at man skulle igjennom tre emner; GPS, redning på snødekt bre og snøbakketeknikk. Dette innlegget skal ha fokus på snøbakketeknikk- hvordan bevege seg i bratte snøheng og hva man gjør hvis man blir utsatt for en utglidning.

Gange i bratt snøheng

Den beste måten å bevege seg på i bratte hellinger er på skrå oppover. Isøksen holes og brukes som støtte i den hånden som er nærmest bakken.

Bilde: Halse- Breboka
Stakattogange
Denne type gange brukes når snøhengene er for bratte for å benytte vanlig gange. Denne typen gange kan brukes både oppover, nedover og til siden. Skal man bruke den til å gå til siden, må man passe på at man ikke krysser beina, dette kan føre til at man snubler og faller. Når man benytter denne gangen står man med kroppen vendt inn mot henget, med føttene ved siden av hverandre og skaftet på isøksen kjørt ned i snøen. Ved forflyttelse flyttes først isøksen, så et og et ben. Pass på å spark beina ordentlig godt inn slik at de sitter godt i snøen. Det er viktig at man står godt før man flytter isøksen på nytt.

Gange nedover
Er ikke helningen så bratt at man ikke trenger å bruke stakattogange kan man bevege seg nedover ved å sparke hælene inn i snøen, med en slik vinkel at man unngår utglidning. Isøksen brukes som støtte. Et viktig moment her er at man kun flytter en ting av gangen.

Oppbremsing ved utglidning

Skulle man være så uheldig å oppleve en utgildning i et snøheng, er det første man må gjøre å kaste seg over på magen og bruke en av følgene bremseteknikker:

Uten stegjern
Dra isøksen inn under brystet med et bremsegrep: hodet på øksa skal holdes med ene hånden oppe ved ene skulderen. Andre hånden plasseres på enden av skaftet pekende ned mot hoften. Press overkroppen mot isøksen og rumpen opp. Beina presses (med litt avstand fra hverandre) ned mot snøen.
Bilde: Halse- Breboka
Med stegjern
Her gjelder det samme som med uten stegjern, men for å unngå å tippe rundt løftes føttene opp fra snøen og knærne presses ned i stede

Bilde: Halse- Breboka



Uten isøks eller stegjern
Reis deg opp på alle fire, med litt avstand mellom beina. Albuene og hendene danner en tre-kant kopp som hjelper til å bremse.

Bilde: Halse- Breboka




Disse teknikkene må øves på under trygge og kontrollerte forhold for å oppnå best resultat og kontroll ved en eventuell senere utglidning.





Kilder:
- Hasle, S. (2011) Breboka. Håndbok i brevandring. DNT Fjellsport, Oslo

Hardangervidda med innslag av snøblindhet

På denne turen skulle vi få kjenne på nytten av Førstehjelp på tur boka, dekning på telefornen, Røde Kors og fordelen med å ikke være på tur så veldig langt i fra sivilisasjonen. 

Bilde: Ida Neslein
Det som skjedde på denne turen var nemmelig at en av deltakerne presterte å bli temmeldig snøblind på begge øynene. De to første dagene gikk greit, men så begynte øynene hennes å svi og renne, og det ble ikke bedre. Etter å ha lest litt i Førstehjelp på tur boka kunne vi konkludere med at snøblindhet var tilfellet. Vi prøvde å dekke til øynene og gi smertestillende, men nytten var liten øynene ble bare værre og værre. Siden de ikke ble bedre, og dette hemmet deltakerens mulighet til å bevege seg ute bestemte vi oss for å komme oss til et område med dekning og ringe å rådføre oss med medisinsk hjelp. Dette endte med at vi ble hentet av Røde Kors med snøscooter og kjørt til Geilo hvor den snøblinde fikk kommet seg til en lege. 
Turen vår ble litt kortere enn planlagt, men en fin tur med ny og nytig lærdom var det hvertfall. 


Bilde: Ida Neslein



















Litt om snøblindhet (Hentet fra Fauske og Brulands bok om Førstehjelp på tur)

Fakta
- Kommer av at øynene utsettes for for mye UV- stråling (særlig hvis man ikke bruker solbriller)
- Hornhinnen og resten av øyets slimhinner vil hovne opp, noe som kan minne om en   forbrenningstilstand. 
- Gir en stikkende/ kløende følelse som fører til mye rennende øyne. Kan også føre til intense smerter og lysskyhet.
Bilde: Ida Neslein
- Snøblindhet er ikke farlig, bare plagsomt. 

Forebygging
- Bruk gode solbriller med høyt UV- filter

Behandling
- Delvis med smertestillende.
- Opphold seg i mørke omgivelser/ benytt mørke solbriller
- Kalde omslag kan hjelpe
- Øyesalve og/eller antibiotika øyedråper
- Ikke gni deg i øynene. Legg heller noe gassbind over for å hindre at man klør seg, og for å hindre bakterier og rusk i å komme i øynene. 
- Kontakt eventuelt lege
- Går over etter to til tre dager.



Kilder:
- Fauske, L og Bruland, Ø. S (2012) Førstehjelp på tur- Fjell-, høyde- og reisemedisin. Fri Flyt AS, Oslo


Vigdalen: Kameratredning ved snøskred, en kamp mot klokka!

I løpet av vinteren har vi hatt mye fokus på snøskred og redning, og på tur til Vigdalen øvde vi mye på kameratredning. Dette innlegget vil derfor først ta for seg kort om selvberging før det blir gått mer inn på kameratredning både med og uten sender/mottaker (senere omtalt som S/M)


Hvis man skulle være så uheldig å bli tatt av et snøskred skal man først og fremst prøve seg på selvberging. Det første man må gjøre er å prøve å kjøre ut av skredet. Går ikke det må man prøve å bli kvitt ski og staver og "svømme". Prøv best mulig å holde hode og overkropp så høyt som mulig. Like før man stopper må man prøve å lage en luftlomme forann ansiktet ved å legge ene hånden på motsatt skulder og legge hodet sitt i mellom. Den andre hånden prøver man å strekke opp i håp om at den kommer over snøen slik at kameratne dine ser deg.

Bilde: Ida Neslein
Skulle man derimot være så uheldig å ikke klare å kjøre ut av skredet har man ikke annet å gjøre enn å håpe at vennene dine oppdager hva som har skjedd og får gravd deg frem fort. De viktigste faktorene ved utgravning er; tid, effektivitet og hurtighet!

Når skredet er gått og person(er) er tatt:
- Varsle
- Prøv å finne personen(e) med blikket.
- Noen tar ledelsen
- Klargjør utstyr (S/M, søkestang og spade)
- Merk av primær søketeig (det området som er mest sannsynlig av vedkommende ligger begravd)
- Søk

Søk med søkestang
Etter å ha lokalisert primær søketeig og tatt frem søkestangen stiller alle seg opp på en linje, med den som tok ledelsen i ene enden. På dne måten har vedkommend oversikt over søkelinjen. Avtanden mellom hver person skal være ca 75 cm, eller armlengdes avstand. Når man søker starter man med å stikke søkestangen ned forann seg, og så på begge sidene. Søkestangen stikkes rett ned. Etter at dette er gjort legges søkestangen på skulderen, på den måten ser den som tok ledelsen at alle er ferdig "stukket", og kan ta et skritt videre. Ved mistanke om funn stikker man søkestangen ned, for så å flytte en 25 cm ut stikker på nytt, og gjentar dette i en sirkelbevegelse som utvider seg. Er det funn lar man søkestangen stå og begynner å grave på nedsiden.

Grovsøk med sender/mottaker (digital enhet)
Bilde: Horgen
Alle setter S/M over fra send til søk, for så å bevege seg mot den primøre søketeigen. Ha S/M ved øret og beveg den i i alle ulike plan: horisontalt, vertikalt, langsmed og på tvers av marsjretningen. Gjør dette inntil man får et signal. Da tar man ned S/M slik at man holder den vannrett forann seg, og følger pilene og avstanden som vises på displayet.

Finsøk med sender/mottaker
Starter når man har nærmet seg den skredtatte og har en avstand på 2-3 meter. S/M holdes nå rett over snøoverflaten og man tar i bruk halvveringsmetoden. Dette gjøres vet at man makrer minste avstand, flytter S/M oppover/nedover, makrerer i snøen når avstanden øker og gjør det samme bortover.  På denne måten finner man minste avstand til den skredtatte. For å være helt sikker på at det ligger en person der kan man søke med søkestangen i sirkelbevegelser for å dobbelsjekke. Grav så så frem den skredtatte.
Bilde: Brattlien

Utgraving
Når man har lokalisert en skredtatt lar man søkestangen stå og begynner å grave på nedsiden av den. Den mest effektive måten å grave på er en V- formet utgraving. Se bildet.


Videre må man yte livreddende førstehjelp på den skredtatte frem til annen hjelp kommer, en det velger jeg ikke å gå inn på noe videre nå.











Kilder:
Horgen, A. (2010) Friluftlivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand
- Brattlien, K (2009) Den lille smøskredboka. Fri Flyt, Oslo

Orientering ved dårlige vinterforhold

Bilde: Ida Neslein
Semesterets første tur bar av sted over Hemsedalsfjellet. På denne turen skulle vi få oppleve og erfare at orienteringsferdighetene under dårlige forhold skulle testes.

Først og fremst er det viktig at man har med seg hensiktsmessig utstyr på turen. Kart (i kartmappe) og kompass burde være en selvføge, i tillegg kan man ha med en GPS som en støtte.

Bilde: Ida Neslein
Hvis man skal gå på kompasskurs, må man først og fremst ta ut en kurs fra kartet. Deretter sørger man for at alle i gruppen har den samme kursen. Under dårlige forhold går man på en rekke, hvor første mann går å tråkker spor, andre perosn følger etter. Den tredje og fjerde i rekken bruker den første og andre som siktelinje, og ber dem om å ta et skritt til høyre eller venste hvis kursen må rettes opp.
Dette var en metode som vi benyttet på turen, en metode som viste seg å være ganske grei under de dårlige forholdene vi hadde.

Bilde: Ida Neslein
André Horgen skriver i boken Friluftlivsveiledning vinterstid om en måte å lære å orientere på:
"Når man er ute, må man arbeide kontinuerlig med å følge med på terrenget mens man går, og sammenlikne kart med terreng så ofte som mulig".

Med andre ord, man må være delaktig og følge med mer eller mindre hele tiden for å oppnå gode ferdigheter innenfor orientering. Grunnleggende orienteringsferdigheter må til før man kan legge ut på vintertur hvor det er fare for dårlige forhold.






Kilder:
- Horgen, A. (2010) Friluftlivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand