Å redde andre eller seg selv etter en kanovelt viste seg faktisk å være lettere enn det jeg først trodde da vi snakket om det på land. Vi fikk først en innføring i hvordan det skulle gjøres før vi ble satt til å prøve det i praksis på egenhånd. Det vanskligste viste seg å være å komme seg opp i kanoen igjen etter at den var blitt tømt og veltet tilbake, men heller ikke det var så veldig vanskelig. Med godt sammarbeid mellom kanoenen og studiekameratene, ble kanoredningen en ting som alle i klassen fikk til ganske fort.

Som lærerne forklarte til oss, fant vi ut at den letteste måten var å følge den innføringen vi fikk. En annen erfaring var at den letteste måten å komme seg oppi kanoen igjen på var ved å slenge et ben i hver kano, før man vred seg halvveis sidelengs opp i kanoen igjen.
Ved kameratrening i kano er det en ting som står veldig høyt, og det er sammarbeid mellom to kanoer. Uten en kameratkano blir man nødt til å enten slepe med seg den veltede kanoen inn til land, noe som er veldig tungt, eller svømme inn til land uten kanoen. Men ved å ha en kaneratkano, og ved å kunne prinsippene ved kameratredning av kano, vil man kunne få seg selv eller kameratnene sine på rett kurs igjen på en enkel måte etter et eventuelt velt.
Kilder:
Løwe, M. S og Hval, Johan (2009 ) Speiderboka. Eventyrene er der ute. Norges Speiderforbund og Tur Forlag
http://www.nettavisen.no/friluftsliv/raadogtips/article804943.ece